KI-bildePasta med rucolapesto og sitron
En frisk pastarett med hjemmelaget pesto av rucola, pinjekjerner og parmesan, toppet med ovnsbakte cherrytomater og ristede mandler.
Merkelappene beregnes automatisk ut fra ingrediensene og kan være feil. Sjekk emballasjen hvis det er viktig for deg.
Ingredienser
- 400 g Pasta
- 400 g Cherrytomater
- 1 ts Sukker
- 200 g Ruccola
- 50 g Pinjekjerner
- Mandel etter smak
- 40 g Parmesan
- 1 stk Sitron
- 100 g Olivenolje
- Salt etter smak
Fremgangsmåte
Vask og del cherrytomatene, legg dem på en stekeplate kledd med bakepapir.
Tilsett salt, sukker og olivenolje, og stek i ovnen forvarmet til 120 °C.
120 minHa ruccola i en blender, tilsett parmesan, pinjekjerner, sitronsaft og en klype salt.
Kjør blenderen og tilsett olivenolje litt etter litt i en tynn stråle til alt er bundet sammen til en jevn og kremet pesto.
Kok pastaen i saltet vann etter tiden angitt på pakken, til den er al dente, hell deretter av vannet.
Bland pastaen med pestoen, rør godt sammen, tilsett ved behov en skje av kokevannet fra pastaen.
Legg opp på tallerkener og avslutt med de ovnsbakte tomatene og ristede mandelbiter.
Dette er en pastarett med to motsatte metoder i ett fat: tomater som sakte mister vann i ovnen i to timer, og en rucolapesto som knapt rører en kokeplate. Det som avgjør om den lykkes, er ikke pastaen — den klarer seg selv — men om du har tålmodighet nok til å la tomatene stå lenge på lav varme, og om du klarer å ikke koke pestoen.
120 grader er lavt for en ovn, og det er poenget. Ved den temperaturen fordamper vannet i tomatene sakte, uten at de brenner seg eller blir til mos. Du ser det er ferdig når tomatene har krympet, skallet har begynt å skrukke seg og de har fått litt farge i kantene, ikke når klokka har gått to timer. To timer er bare det minste du bør sette av — en vanlig stekeovn holder temperaturen jevnt nok til dette, så her er ikke komfyren noe problem.
Pestoen derimot skal aldri nær varme. Noen tror pesto betyr «stekt i olje» fordi den er grønn og blank — nei, navnet kommer av «pestare», å støte, fra mørtelen den opprinnelig ble laget i. Oljen tilsettes kald, litt etter litt, mens blenderen går, nettopp for at den skal emulgere og bli kremet i stedet for å skille seg. Haster du og heller den i på én gang, får du en rennende, oljete saus i stedet for en bundet pesto.
Kokevannet fra pastaen er ikke bare for å ikke søle ut den siste dråpen — det inneholder stivelse som binder pestoen til pastaen i stedet for at den blir liggende som en klatt oppå. Det er trikset som skiller en pasta som er «bundet sammen» fra en som bare er dekket.
Cherrytomatene er søte nok i seg selv, men sukkeret og saltet sammen trekker ut væske raskere og gir en rundere smak når de karamelliserer lett i varmen — ikke søtt som dessert, bare rundere. Har du ikke cherrytomater, bruk vanlige tomater i båter; de trenger bare litt lenger tid fordi de har mer kjøtt å tørke inn.
Rucola er det som gir pestoen den skarpe, nesten pepperaktige kanten i stedet for den søtlige basilikumsmaken du kjenner fra den klassiske versjonen. Kriteriet for en erstatning her er at bladet må tåle å knuses rått og ha nok smak til å stå alene mot olivenolje og parmesan — spinat er for mildt alene, men spinat blandet med litt kjørvel eller kress kommer nærmere. Pinjekjerner gir fett og en myk, litt søtlig bunn; kriteriet for erstatning er en nøtt eller kjerne med nok eget fett til å emulgere med oljen — valnøtter eller solsikkekjerner gjør samme jobb, bare med litt annen smak.
Parmesan bidrar med umami og salt på én gang, så smak deg fram før du tilsetter mer salt i pestoen. Mangler du parmesan, er kriteriet en hard, moden ost med nok smak til ikke å drukne i olje og sitron — en god gammel norsk hvitost i små biter kan faktisk gjøre nytten, selv om den er mildere. Sitronsaften gjør to ting: den løsner opp fettet i pestoen så den ikke blir tung, og syren holder den grønne fargen friskere lenger.
Olivenoljen i pestoen bør være av det slaget du tør å smake rått — altfor billig olje gir en besk ettersmak som ikke forsvinner. Mandlene til slutt er bare for sprø kontrast; rist dem tørt i en panne til de dufter og får litt farge, se etter det, ikke tiden, for de går fra ristet til brent på sekunder.
Pastaen selv trenger ingen hemmelighet, bare nok saltet vann og øye på klokka som står på pakken — al dente kjenner du ved å bite i en bit, den skal ha litt futt igjen i midten. Denne retten passer godt en hverdag der du uansett har ovnen i gang til noe annet; sett tomatene inn tidlig, og la resten vente på dem, ikke omvendt.
·