KI-bildeRisotto med granateple
En kremet risotto med granateple, krydret med rødvin og toppet med parmesan.
Merkelappene beregnes automatisk ut fra ingrediensene og kan være feil. Sjekk emballasjen hvis det er viktig for deg.
Ingredienser
- 350 g Risottoris
- 1 stk Løk
- 20 g Smør
- 2 ss Olivenolje
- 1 stk Granateple
- 125 ml Rødvin eller rosévin
- Salt
- Sort pepper
- Grønnsakskraft
- 1 ss Parmesan
- Gressløk tørket
Fremgangsmåte
Press ut granateplekjernene og sett saften til side, behold noen hele kjerner til pynt
Fres finhakket løk i olivenolje i en panne
Ha i risen og fres den godt
Hell i vinen og la den koke helt inn
Tilsett granateplejuicen og de knuste granateplekjernene, og kok risottoen ferdig mens du gradvis tilsetter grønnsakskraft
Salt, pepper, og dryss lett med tørket gressløk
Ta kjelen av varmen og rør inn smør og parmesan til kremet konsistens
Tilsett resten av granateplekjernene og server med en gang
Risotto er egentlig en metode, ikke en smak. Du bygger en kornete masse som gradvis løser opp stivelsen i risen, og det er mengden omrøring og tilført varme kraft, ikke tiden på klokken, som bestemmer om du lander på kremet eller på grøt. Her er granateple den syrlige, friske kontrasten som bryter opp det tunge og smøraktige.
Det som avgjør om denne lykkes er to ting: at risen får frese nok i fett før vinen kommer, slik at hvert korn får et slags beskyttende lag utenpå seg, og at du har kraften varm og klar ved siden av, så du aldri senker temperaturen i pannen når du øser i mer. Kald kraft i varm risotto er den vanligste grunnen til at resultatet blir klissete og ujevnt kokt - ikke feil ris, feil temperatur på vætska.
Risottoris tar til seg vætske gradvis og frigir stivelse samtidig. Det er denne stivelsen som skal bli sausen. Du skal ikke lage en saus og helle den over ris - du skal la risen lage sin egen saus mens den koker.
Noen sier at risotto må røres hele tiden, konstant, uten pause. Nei - det du trenger er jevnlig omrøring nok til at stivelsen løsner og blandes med vætska, ikke en armøvelse uten funksjon. Risen skal få stå litt og trekke til seg væske mellom hver gang du rører.
Løken freses først, uten at den skal bli brun - den skal bli blank og myk, det er signalet på at den er klar til å ta imot risen. Blir den brun før risen kommer i, mister du den milde sødmen som skal ligge under granateplets syre, og du sitter igjen med en bitter understrøm du ikke blir kvitt senere.
Risen freses i fett til kornene blir litt blanke og gjennomsiktige i kantene - dette forsegler dem akkurat nok til at de koker jevnt og ikke klumper seg når vinen kommer. Rødvin gir en dypere, nesten vinøs bunn som matcher granateplets syre bedre enn hvit; rosé gir en lettere versjon av samme idé. Vinen skal koke helt inn før du går videre - det er her alkoholens skarpe kant kokes bort, og det du sitter med er bare syre og smak.
Grønnsakskraft tilføres gradvis og varm, en øse i gangen, og du venter til forrige øse er nesten trukket inn før du gir mer. Dette er selve risikoen i oppskriften: har du bare et vanlig komfyrtopp, hold varmen jevn og ikke for høy, for en altfor sterk varme under en tynn kjele gir ujevn koking - midten koker, kantene står og tørker. Flytt kjelen litt, eller rør oftere der, hvis du kjenner det skjer.
Granateplet er dobbelt i denne retten: saften går inn tidlig og farger risottoen rosa-rød mens den gir syre som balanserer smøret, og de hele kjernene går inn mot slutten og ved servering for den sprø, friske kontrasten mot den myke risen. Har du ikke granateple, kan du bruke litt tranebærjuice for synd og friske bær eller revet eple for sprøhet, men da mister du den helt egne, litt bitre sødmen granateple har.
Parmesan og smør røres inn etter at kjelen er tatt av varmen - varmen fra risen er nok til å smelte dem inn uten at de skiller seg. Dette er stedet hvor konsistensen avgjøres: for lite vætske og det blir tungt, for mye og det blir suppe. Du ser det på skjeen: risottoen skal falle av i et tregt, bredt bånd, ikke dryppe tynt og ikke stå stiv.
Tørket gressløk er en snarvei for fersk urtefrisk, og den fungerer fint her siden den bare skal gi et lett grønt anslag, ikke dominere. Server umiddelbart - risotto fortsetter å trekke til seg vætske selv etter at den er tatt av varmen, og venter du for lenge blir den du serverte som kremet for ti minutter siden, tung og klistret på tallerkenen.
·