Dill

Hør her, du som står ved kjøleskapet og lurer på den grønne dusken. Dill er ikke bare dekor. Det er en urt med en duft som griper deg før du har tygget den, en skarp, nesten anisaktig friskhet som kommer av de flyktige oljene i stilkene og de fine bladene. Og nettopp fordi oljene er flyktige, forsvinner de i varme. Derfor legger du aldri dill i gryten i begynnelsen — du strør den over til slutt, når maten er tatt av varmen.

Velg dill etter nesen og øynene, ikke etter størrelsen på bunten. Bladene skal være mørkegrønne og stå rett opp, ikke gule i kantene eller slappe som gammelt gress. Lukt på den, og dufter den ikke med en gang, så la den ligge.

Noen sier dill tåler koking fint, bare putt den tidlig i suppa. Nei! Da koker du bort nettopp det du betalte for — aromaen. Feilen folk gjør, er å kaste hele bunten i kjelen med grønnsakene, og så sitter de igjen med en suppe som smaker vassent og minner svakt om dill, i stedet for en rett som dufter av sommer.