Spinat

Du kjenner spinat på bladene, ikke på praten om den. En god bunt skal være mørkegrønn, fast og sprø å ta på — bladene skal ikke hvile slapt mot hverandre, og det skal ikke lukte surt eller gjæret av den. Lukter det friskt og jordaktig, er det bra.

Spinat er tynnbladet og vannrik, og derfor skjer det noe dramatisk når du varmer den: bladene faller sammen til en brøkdel av volumet på et øyeblikk. Det er ikke magi, det er bare vannet som slipper ut når cellene ikke lenger holder formen. Derfor koker du spinat kort, bare til den akkurat har begynt å visne, ikke mer.

Noen sier spinaten er klar når den er helt sammenfalt og mørk i gryten. Nei! Da er du allerede for sent ute. God spinat skal fortsatt skinne og ha farge, bladene skal være møre, ikke oppløste, og du skal fortsatt ane noe av den friske, grønne lukten.

Denne misforståelsen fører til at folk lar spinaten stå på varmen altfor lenge. Resultatet er en grå, smakløs grøt i stedet for de myke, grønne bladene du egentlig vil ha.