KI-bildeGratinert spinat med ostskorpe
En klassisk siderett med spinat, bechamelsaus og en gyllen ostskorpe.
Merkelappene beregnes automatisk ut fra ingrediensene og kan være feil. Sjekk emballasjen hvis det er viktig for deg.
Ingredienser
Fremgangsmåte
Kok frossen spinat i lettsaltet kokende vann.
15 minRens fersk spinat for røtter, stilker og årer, legg den i vann tilsatt natron.
Damp den rensede ferske spinaten i en panne med litt vann under lokk.
Press ut vannet fra spinaten og stek den i en panne med smør.
Varm ovnen opp til 180 grader.
Kle bunnen av en ildfast form med et lag bechamelsaus, legg på spinaten, dekk med mer bechamelsaus og dryss over parmesan.
Gratiner i ovnen til det dannes en gyllen skorpe.
15 minLegg den gratinerte spinaten på tallerkener og server varm.
Dette er gratinert spinat med en bechamel som binder alt sammen, og ostetopp som blir sprø i ovnen. Det er en gammel måte å gjøre grønt om til noe mettende og litt festlig – spinat alene er vann og klorofyll, bechamelen gir kropp, osten gir den gylne skorpen som gjør at dette ikke smaker «kokt grønnsak».
Det som avgjør om det lykkes er tre ting: at spinaten er skikkelig presset tørr før den går i smøret, at sausen er tykk nok til å stå imot alt vannet spinaten likevel gir fra seg, og at du gratinerer til skorpen er gyllenbrun, ikke bare varm. Gjør du disse tre riktig, spiller det mindre rolle om du bruker fersk eller frossen spinat.
Noen sier frossen spinat blir dårligere enn fersk her. Nei, for når alt uansett skal dampes, presses og blandes med smør og bechamel, forsvinner mye av forskjellen – frossen spinat er allerede blansjert i fabrikken, så du sparer faktisk et trinn.
Spinaten er selve retten, men den er for det meste vann – derfor all pressingen. Fersk spinat renser du for stilker og årer fordi de er seige og ikke mykner i tide; natronvannet er en gammel knep for å holde fargen grønn og løsne jord og sand lettere, ikke noe mystisk. Dampes den i litt vann under lokk, faller den sammen til en brøkdel av volumet – det er normalt, ikke et tegn på at noe er feil. Bruker du frossen, har fabrikken allerede gjort blansjeringen for deg, så du går rett på kokingen.
Smøret spinaten stekes i til slutt er ikke pynt, det er det som gir smak tilbake etter at all råsmaken ble kokt eller dampet bort i vannet. Press spinaten hardt før den går i pannen – gjør du ikke det, blir bunnen av formen vassen uansett hvor god bechamelen er, og det er den vanligste feilen med denne retten.
Bechamelen – smør, mel, melk – er en sausfamilie du uansett bør kunne utenat, den dukker opp overalt. Smøret og melet kokes sammen til en jevning (en roux) før melken tilsettes gradvis; det er det som gir sausen kropp i stedet for at den blir en tynn, melkeaktig væske. Muskat hører hjemme i akkurat denne sausen av gammel vane – den tar brodden av det litt søtlige i melken. Salt etter smak, men husk at parmesanen også er salt, så ikke overdriv i sausen.
Parmesan er osten som smelter til en tørr, sprø skorpe i stedet for en seig, elastisk masse – det er derfor den brukes til gratinering og ikke for eksempel mozzarella. Har du ikke parmesan, se etter en hard, moden, tørket ost med samme egenskap; en vanlig gulost i skiver vil smelte annerledes og gi en mykere, mindre sprø topp.
Ovnen på 180 grader er varm nok til at osten smelter og bruner uten at bechamelen under rekker å skille seg eller brenne seg fast i bunnen først – det er en vanlig komfyrovn, ingen problem der. Femten minutter er en nedre grense, ikke et mål du stopper klokken på; se etter den gyllenbrune, litt flekkete fargen på toppen, det er tegnet, ikke tiden.
Tålmodighet er faktisk en ingrediens her, ikke bare et ordtak – all forarbeidingen av spinaten tar lengre tid enn selve gratineringen, og det er der retten vinner eller taper.
·